Norge som bistandsnasjon

FNs mål om 0,7 % av BNI ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1970, basert på Pearson-rapporten (1969). Tanken var at dette var minimumsnivået rike land måtte bidra med for å dekke fattige lands utviklingsbehov.

Norge gikk lenger. På 1970-tallet vedtok Stortinget at Norge skulle gi minst 1 % av BNI – en politisk beslutning drevet av solidaritetstanken og etter hvert av oljeinntektene. Målet har overlevd på tvers av alle regjeringer siden da, selv om nivåene har variert noe.

Det er verdt å merke seg: da Pearson-rapporten kom i 1969, oppfylte nesten ingen land engang 0,7 %. Norge satt et langt mer ambisiøst mål – og er i dag det eneste landet som faktisk holder det på over 1 %.

Sammenligningen er slående. I 2024 ga disse landene følgende andel av BNI i bistand:

Norge: 1,02 % · Luxembourg: 1,00 % · Sverige: 0,79 % · Danmark: 0,71 % · Storbritannia: ~0,5 % · Tyskland: ~0,7 % · Frankrike: ~0,5 % · Canada: ~0,4 % · Australia: ~0,3 % · USA: under 0,3 %

I 2025 er bildet enda mer dramatisk. USA kuttet sin bistand med 57 % og falt langt under 0,3 %. Storbritannia har redusert fra 0,7 % til under 0,5 %. Sverige, som lenge var Norges nærmeste rival på bistandsnivå, kuttet fra 1 % til 0,79 %.

Norge er nå det eneste landet i verden over 1 % – og holder fast ved målet midt i den største internasjonale bistandskrisen på moderne tid.

Bruttonasjonalinntekt (BNI) er summen av all verdiskaping i Norge pluss netto inntekter fra utlandet. Norges BNI er ca. 5 700 milliarder kroner (2025). Én prosent av dette er ca. 57 milliarder kroner.

Satt i perspektiv: 1 % av norsk BNI tilsvarer omtrent det norske forsvarsbudsjettet, eller ti ganger det vi bruker på kultur. Per nordmann er det rundt 10 000 kroner i bistand hvert år – eller 27 kroner dagen.

Norge er niende største giverland i absolutte tall – til tross for at vi er under 6 millioner innbyggere og 0,07 % av verdens befolkning. Det skyldes at vi er et av verdens rikeste land, og at vi konsekvent prioriterer å gi høy andel av inntekten.

ODA (Official Development Assistance) er den internasjonale standarden for hva som teller som bistand, definert av OECD/DAC. For å telle som ODA må støtten ha fattigdomsreduksjon som et sentralt mål.

Kontroversielt: Norge teller utgifter til flyktninger på norsk jord som en del av bistandsbudsjettet (7,2 % av norsk ODA i 2024). Det betyr at en del av «bistanden» aldri forlater landet. Kritikere mener dette er en uthuling av begrepet.

Viktigst: I 2024 falt andelen som faktisk gikk til de fattigste landene (Minst Utviklede Land) fra 40 % til 31 % av landspesifisert bistand. Ukraina mottok alene ca. 17 %. Prosenttallet sier altså lite om hvem som faktisk får hjelpen.

Ja. Fremskrittspartiet vil redusere til maks 0,7 % av BNI, noe som ville frigjøre ca. 13 milliarder kroner. De argumenterer for at norske skattebetalere bør prioriteres, og at bistand bør vris mot nødhjelp og næringsutvikling fremfor det de kaller «sløsing».

Alle andre stortingspartier – Ap, Høyre, SV, Venstre, KrF, Sp, MDG og Rødt – støtter 1 %-målet, selv om de er uenige om hva pengene skal brukes til. KrF og MDG vil gjerne over 1 %. Høyre vil beholde nivået, men måle i resultater fremfor prosenter.

Debatten handler ikke bare om nivå, men om innhold: hvem skal prioriteres, hva skal telle som ODA, og om bistand er et verktøy for solidaritet eller utenrikspolitikk.

Målet er å meisle ut en ny norsk utviklingspolitikk tilpasset et nytt geopolitisk landskap: der USA ikke lenger er den dominerende bistandsgiver, der Kina og Russland fyller vakuumet i mange land, og der klimakrisen og migrasjon setter nye rammer for hva bistand skal løse.

Regjeringen ønsker ikke bare å justere kursen, men å tenke fundamentalt nytt om hvordan Norge bruker sin posisjon som verdens høyeste bistandsgiver i andel av BNI.

Bør Norge fylle hullet etter USA? Norge kan ikke alene kompensere for USAs kutt – gapet er astronomisk. Men Norge kan velge å styrke sin rolle på noen felt og overfor noen partnere.

Skal norsk bistand bli mer strategisk? Diskusjonen om «utvidede egeninteresser» – at Norge bruker bistand der det tjener norske interesser – er mer presserende nå. Klima, migrasjon og sikkerhet kobler seg tettere til tradisjonell fattigdomsbistand.

Bør FN-systemet reformeres? Mange mener FNs bistandsapparat er for fragmentert, dyrt og tregt. Norges posisjon som stor giver gir innflytelse – men krever at vi bruker den.

Hvem skal prioriteres? Med Ukraina som største mottaker og Afrika under press: er fordelingen riktig når behovene er størst de aller fattigste stedene?

Per april 2026 pågår prosessen fortsatt. Regjeringen har signalisert at Norge vil opprettholde 1 %-målet, men vurderer å konsentrere bistanden til færre land og sektorer, styrke multilaterale kanaler og reformere hvordan Norge samarbeider med FN-systemet.

Prosjektet vil resultere i en stortingsmelding om norsk utviklingspolitikk – den første på mange år. Den vil legge grunnlaget for norsk bistand i en verden der det globale sikkerhetsnettet er svekket.